Podkasten "Sanser og samspill" er blitt del av et prosjekt ved Universitetet i Oslo (UiO). De ønsker å se nærmere på hvordan podkast og lyd kan brukes som verktøy for læring. "Sanser og samspill" brukes som eksempel på god universell utforming og hvordan tilrettelegge og tilgjengeliggjøre podkast for alle.
Til stede på workshopen (foran, fra venstre): Erik Nilsen, Jo Herstad, Martha Hoel Løken og Axel Almehagen Amundsen. De tre sistnevnte fra UiO. Bakerst, fra venstre: Hanne Storlid Eldevik, Anette Sæstad, Anette Moen og Åsne Svimbil Mørken. Alle fire fra Signo kompetansesenter, og de tre sistnevnte er del av podkastgruppen. (Foto: Unni Brekke)
07. mars 2024
Tekst og foto: Anette Sæstad
I sitt prosjekt ved Institutt for informatikk (IFI) ønsker UiO å utforske universell utforming av podkaster i undervisning og læring. Vi har hatt vår første felles workshop, og hovedmålet var gjensidig læring om blant annet mangfoldskompetanse og teknologier for å jobbe med podkast.
Reisen på dette spennende og givende samarbeidet startet høsten 2023. Da ble Signo kompetansesenter ved podkastgruppen invitert inn til et nettverksmøte i UnIKT – forum for universell IKT. Her presenterte vi prosjektet, og hvordan vi har jobbet med universell utforming og tilrettelegging av podkast som formidlingskanal. Det var her Jo Herstad og UiO ble oppmerksomme på podkasten "Sanser og samspill".
– Jeg syntes det var en så flott podkast! Både innholdsmessig, men også formmessig. At dere tok det så på alvor å gjøre den tilgjengelig på så mange måter, sa Jo Herstad under workshopen.
Herstad er førsteamanuensis ved IFI og jobber spesifikt med fagfeltet universell utforming. Hans rolle er å være veileder og lærer innenfor blant annet interaksjonsdesign og brukermedvirkning. Han og masterstudentene Martha Hoel Løken og Axel Almehagen Amundsen tok turen til Andebu for å delta på workshopen hos oss i Andebu. Med seg hadde de også stipendiat Harald Maartmann-Moe via Zoom.
Motivasjonen for prosjektet forklarer UiO at kommer fra to konkrete hold. Det ene er møter og samtaler med unge voksne studenter som daglig inspirerer til å utforske bruk av varierte læringsressurser, læringsformer og læringsomgivelser.
De siste årene har det skjedd en rivende utvikling som universitetet er del av, opptatt av og jobber mye med. Nye og bedre verktøy for tekst-til-tale gjør at flere studenter forteller at de leser gjennom å lytte til pensum, ofte i kombinasjon med visuell lesning og søking. Også det motsatte skjer. Det er stadig flere studenter som utforsker å skrive gjennom tale-til-tekst omforming.
På sin side om prosjektet skriver UiO at: "Den andre motivasjonen kommer fra Signo kompetansesenter. Signo kompetansesenter har utformet podkasten ‘Sanser og samspill’. I tillegg til at innholdet og temaene er viktige og interessante, så er selve utviklingen og utformingen av den gjort med kompetanse om mangfold, og klare retningslinjer om universell utforming for å få til inkludering."
Det gjør oss litt (les: ganske så) stolte. (Teksten fortsetter under bildet.)
Idéen om podkast spiret frem i team medfødt døvblindhet ved senterets rådgivningsavdeling. Selv om dette er et smalt fagfelt, så har podkastgruppen helt fra start hatt troen på at her er det mye som kan være relevant, til nytte og interesse for andre – også utenfor fagfeltet. Alle mennesker har et forhold til egne sanser, og de endres uunngåelig gjennom livet for alle. Samspill og kommunikasjon er noe vi mennesker er opptatt av hele tiden. I bildet: Anette Moen, rådgiver og del av podkastgruppen.
– Podkast er noe som fenger mange. Hvordan er det vi kan nå ut med vår kunnskap til alle på en lettfattelig måte? Jo, kanskje det er interessant å lage en podkast! ‘Det er jo lett’, tenkte vi i starten, sa prosjektleder Anette Moen (bildet over) og lo litt.
Det ble raskt klart at her var det mye ny kunnskap som måtte på plass, og at det ikke var så rett fram likevel. Målgruppen vår kjenner vi godt, og vi har erfaringer med å tilrettelegge i enkeltpersoners hverdag – men hvordan tilrettelegger man en podkast? En podkast man ønsker skal nå så mange som mulig! Veien har blitt litt til mens vi har tråkket den opp. Det har krevd flere parallelle prosesser, mange arbeidstimer og læring av nye verktøy og teknologier.
Podkasten velger du om du ønsker å se, høre eller lese. "Sanser og samspill" tilrettelegges ved at hver eneste innspilling av samtalene i studio filmes. Filmene både tekstes og oversettes til tegnspråk, det vil si at vi filmer igjen. I tillegg transkriberes alle episodene. Tekstene er tilgjengelige i form av pdfer formatert for skjermleser.
Alle versjonene er lett tilgjengelige via en egen side om podkasten som del av Signo kompetansesenters hjemmeside – www.signo.no/ssk/podkast. Her kan du også lese mer om hvordan podkasten kom til og våre tips og lærdommer på veien mot en universelt utformet podkast.
Herstad og studentene vi har fått bli bedre kjent med under denne første workshopen, jobber med et fagfelt som heter Human Computer Interaction (HCI), altså interaksjonsdesign.
– Vi er opptatt av deltakende design! At når man lager noe, gjør man det sammen med noen – ikke for noen, sa Herstad.
Universell utforming er ikke lenger et fremmed uttrykk som umiddelbart bare skaper frykt for krevende prosesser og tynte budsjetter. Tanken om at det blir bedre om vi samarbeider om å lage løsninger, er på vei opp og frem. Man ønsker de som kjenner utfordringene best med inn i både prøverundene og bestemmelsesprosessene.
– Man må være villig til å skifte litt fokus og tenke på en annen måte rundt teknologi. (Teksten fortsetter under bildene.)
En annen bidragsyter inn i prosjektet ved UiO er NoMono, et teknologiselskap i Trondheim. Herstad (bildet) og masterstudentene viste frem det som skal være verdens første bærbare podkaststudio. På workshopen var det stor enighet om at det er mange andre situasjoner hvor en slik bærbar lydkapsel kan være nyttig, for eksempel til intervjuer, forelesninger med mer. Dette er noe av det UiO skal se på og utforske i sitt prosjekt.
Masterstudentene Løken (til venstre) og Amundsen er i gang med ulike emner og kurs, og jobben med selve masteroppgavene begynner for fullt til høsten. De er begge opptatt av lyd, læring, universell utforming, multimodalitet og podkast som verktøy. Tanken er at vi får høre mer om deres prosjekter i en ny workshop med UiO senere i år.
Stipendiat Maartmann-Moe var med oss på Zoom. Han jobber primært med eldre mennesker og deltakende design, og satser på å levere sin doktorgrad til høsten. Forskningsprosjektet er utviklet i samarbeid med kollega Heidi Bråthen. I denne workshopen fikk vi høre mer om Maartmann-Moes engasjement og motivasjon.
– I min doktorgrad hadde jeg lyst til å jobbe med Participatory Design (deltakende design) og involvering av eldre i å lage velferdsteknologi. Jeg har funnet et Omsorg pluss-sted å samarbeide med, og har vært innom litt over 50 ganger.
Helt i starten jobbet man med å identifisere en felles interesse og et felles mål. Hva kunne bli bedre i hverdagen for de eldre? Prosjektgruppen fant ut at dette med kommunikasjon i sosiale settinger var noe som gikk igjen. Eksempelvis rundt middagsbordet med familie og venner. På grunn av høreapparat og nedsatt hørsel er det mange som opplever å ikke få med seg det som blir sagt og ender opp utenfor samtaler. Målet ble å forbedre kommunikasjonsevnen til deltakerne i forskningsprosjektet.
– Vi fant ut at vi skulle prøve å lage noe som kunne gi støtte i slike situasjoner.
– Etter å ha prøvd litt forskjellig teknologi, så kom vi fram til ideen om noe som rett og slett skriver ned alt som blir sagt, og viser det fram på en måte som gjør at det blir lettere å få med seg det som blir sagt i samtaler der og da, forklarte Maartmann-Moe.
Prosjektgruppen syntes "Auto-tolk" var et fint navn. Resultatet er blitt en web-app som transkriberer samtalen i sanntid. Den er tilgjengelig på mobil og datamaskin – man trenger bare en nettleser og en mikrofon. (Teksten fortsetter under bildene.)
– Det har vært veldig hyggelig og spennende å lage noe som forhåpentligvis kan hjelpe eldre og andre med å delta mer i samtaler, sa Maartmann-Moe (bilderuten nederst til høyre). "Auto-tolk" bruker Google sin tale-til-tekst-teknologi, og UiO har et samarbeid med Google for å sikre trygg databehandling. Din stemme er en personopplysning. Nettsiden er lett tilgjengelig, men for å unngå at appen settes i gang ved et uhell må man låse den opp ved hjelp av et passord.
Erik Nilsen lever med ervervet døvblindhet. Hørselstapet har han hatt hele livet, mens synstapet kom først i voksen alder i form av Usher syndrom. På workshopen med UiO kom han med verdifulle innspill og delte egne erfaringer rundt utfordringer og hjelpemidler i egen hverdag.
Deltakerne på workshopen fikk en demonstrasjon av web-appen, prototypen så langt den er kommet nå. Grensesnittet er utarbeidet sammen med de eldre som er deltakerne i prosjektet.
Det ble fort tydelig for workshopgruppen at dette er et hjelpemiddel som har flere aktuelle målgrupper, også i Signo. Å kunne skrive med stemmen og få forskjellige møter tekstet i sanntid, kan være et svært så nyttig hjelpemiddel, ikke bare for eldre, men for mange mennesker!
– For målgruppa vår med kombinerte sansetap, så vet vi at opplevelsen i for eksempel en sosial setting blir veldig fragmentert. Det er en stor utfordring å kunne fylle inn de hullene og få med seg en helhet og en rød tråd i samtaler, påpekte rådgivere Anette Moen og Åsne Svimbil Mørken.
Erik Nilsen bekreftet det rådgiverne sa. Han er identifisert med ervervet døvblindhet og er i voksen alder blitt nødt til å forholde seg til et dobbelt sansetap i sin hverdag. Han var til stede på workshopen for å dele av egne erfaringer og svare på hva enn selskapet fra UiO måtte lure på rundt hans sansetap, teknologi og tilrettelegginger i hverdagen.
Om Maartmann-Moes forskningsprosjekt kunne Nilsen dele at det var godt å kunne støtte seg til setninger og ord under demonstrasjonen av "Auto-tolk".
– Det var en litt ny opplevelse for meg i dag faktisk. Det gav meg en ekstra støtte og hjelp til å unngå misforståelser.
– Erfaringene så langt er at "Auto-tolk" ser ut til å være ganske nyttig i noen situasjoner, men vi ser at vi er avhengige av å ha en god mikrofon, fortalte Maartmann-Moe.
Appen har fortsatt feil i sine tolkninger, og det er rom for forbedring, men klar tale i kombinasjon med god mikrofon hjelper godt på vei.
I dag er det åtte deltakere i studien som tester "Auto-tolk" i sin hverdag. Annenhver uke møtes de og legger inn endringer i appen sammen med stipendiaten. Den siste tiden har det blitt lagt inn en del innstillinger som endrer hvordan teksten vises fram.
Vi ønsker Maartmann-Moe lykke til med innspurten i sitt spennende prosjekt!
Det er tre vanskeområder som refereres til som fellesnevnere når man snakker om døvblindhet. Disse er 1: sosialt liv og kommunikasjon, 2: tilgang på informasjon og 3: det å komme seg trygt og fritt omkring. I tillegg snakker vi ofte om en fjerde ting når vi snakker om sansetap, nemlig energibudsjett. Dette fordi man gjennom hele dagen gjør et usynlig og vanvittig krevende arbeid mentalt.
Å leve med døvblindhet innebærer nettopp det å oppfatte og pusle sammen bruddstykker. De aller fleste med døvblindhet både ser og hører noe. Det er få som er helt døve og helt blinde. Hva man hører, hva man ser og hvordan man setter ting sammen til noe man kan forstå er utfordringen.
– Jeg har et synsfelt som tilsvarer ca. 3 grader. Hvis dere tenker at dere har et synsfelt på 180 grader, så er det ganske stor forskjell. Dere kan tenke på det som at dere ser verden gjennom et sugerør, delte Erik Nilsen.
Nilsen har også dårlig kontrastsyn og er lysømfintlig, noe som gir ytterligere utfordringer. I tillegg gjør hørselstapet at han mister mye verdifull informasjon.
– I hverdagen må jeg jobbe ekstra for å være inkludert. Tilgang på informasjon er et stort problem. (Teksten fortsetter under bildet.)
Det er telefonen som er Erik Nilsens foretrukne kilde for å lese nyheter og få med seg informasjon. På en stor skjerm mister han oversikten, fordi store deler av skjermen havner utenfor synsfeltet hans. En av flere grunner til at han ikke ser på TV blant annet.
Av teknologiske hjelpemidler kunne Nilsen fortelle at det han bruker aller mest er en portabel taleforsterker, som han vanligvis har med seg. Han er mye på farten og svært aktiv. Sykling er en lidenskap, og da er han helt avhengig av god kommunikasjon med personen som fungerer som pilot. Da er det en retningsstyrt mikrofon som er løsningen.
– Hva den universelle verden er for min del? Den er variabel! Det er det som er utfordringen. Vi har ikke like dager. Det avhenger rett og slett av dagsformen.
De nye høreapparatene er koblet direkte opp mot telefonen, og det er en stor fordel, fortalte Nilsen videre. Han bruker også en del voice-over, og synes det fungerer ganske bra på iPhone i dag. Han bruker telefonen både for å få lest opp innhold, men også diktafonen. Det er raskere enn å skrive selv, og det blir også færre skrivefeil.
– Hva med podkaster? spurte de andre workshopdeltakerne.
– Podkaster lytter jeg til, og det går stort sett bra. Utfordringer for meg kan være dårlig lyd, skarp lyd eller at personene snakker veldig fort. Da blir det vanskelig å få med seg alt.
Nilsen mister mye støtteinformasjon. Med det mener han de tingene som ligger mellom to linjer. Rett og slett informasjon om hva som foregår: Om folk signaliserer, nikking, ansiktsuttrykk og mer. Her kommer haptisk kommunikasjon inn som et godt hjelpemiddel. Til workshopen hadde Nilsen med seg to tolk/ledsagere som hele veien holdt ham oppdatert på alt som skjedde i rommet.
– Hun bruker hele ryggen min som ei tavle. For eksempel når dere nikker eller smiler, får jeg signaler. Jeg kan få ansiktskontakt ved å få et signal på ryggen. At jeg kikker riktig vei og ser på den som snakker.
Nilsen opplever haptisk kommunikasjon som befriende.
– Tidligere var det stemme- eller tegnspråktolking, og det gjorde at vi måtte flytte fokuset vekk fra noe. Men nå sitter tolkene bak oss og kommuniserer på ryggtavla. Det er ikke noe forstyrrende element.
På workshopen presenterte Signo kompetansesenter også et annet produkt utviklet av ansatte ved senteret, nemlig appen "Jeg kan! – Læringsmappen". Pedagog Hanne Storlid Eldevik var på plass for å fortelle om skaperprosessen og tilretteleggingene i appen.
– Denne appen er en selvtillitsapp!
I appen tar man utgangspunkt i den enkelte elevs kompetanse, kvalifikasjoner og behov og knytter grunnleggende ferdigheter til konkrete arbeidsoppgaver, med tydelige læringsmål. Det er fokus på det eleven kan, og alt legger seg i en digital CV og ordbank. (Teksten fortsetter under bildet.)
Etter hvert som tiden går, vil både CV og ordbank i appen vokse i takt med elevens ferdigheter. Hanne Storlid Eldevik kan fortelle at elevene er stolte over å kunne vise frem på iPaden hva de driver med til de hjemme og si: "Se hva jeg kan!" – Våre elever blir ofte sett på som veldig annerledes, men de har ofte de samme behovene som alle andre og et ønske om å være like, sier Eldevik.
– Etter hva vi vet, er dette den eneste appen som har både norsk tegnspråk, symboler og norsk skriftspråk, sa Eldevik.
Hun og Britt Helene Dyrvang (tidligere kollega, nå pensjonist) står bak idéen og utformingen av appen. De har vært kollegaer i voksenopplæringen ved Signo kompetansesenter i flere år. Her består hverdagen av undervisning med elever med multimodalt språk, og "Jeg kan! – Læringsmappen" er i bruk hver dag.
– Jeg har elever som har norsk tegnspråk som morsmål. Da er norsk fremmedspråk for dem, forklarte Eldevik.
– Jeg har også elever som har norsk med tegnstøtte. Jeg har elever som har taktilt tegnspråk som sin kommunikasjon inn og haptisk støtte. Jeg har elever som er ASK-brukere. Og gjerne alt sammen samtidig. Britt og jeg var opptatt av at vi skulle være tydelige på hva vi trengte inn i appen.
De to pedagogene insisterte på at alle valgene for kommunikasjonskoder skulle bli implementert fra start. Appen inkluderer hele tegnspråkbiblioteket "Tegnordbok" og symbolbasen "Widgit symboler", og man kan også legge egne bilder og videoer rett inn i appen. Fordelen med å ha ulike valg er at appen kan justeres etter hvert som elevens kompetanse øker på symboler, tekst og tegn.
– Vi har også sørget for at appen kan tilpasses noe i forbindelse med syn. Man kan velge mellom fire ulike bakgrunnsfarger for å oppnå bedre lesekontrast.
Alt som legges inn i appen lagres i en sikker sky. Det er elevene selv som godkjenner at de vil bruke appen ved hjelp av symboler på hva man signerer på.
– Vi kan målgruppen. Vi visste hva vi skulle bruke det til og hvordan vi ville bruke det, men ikke hvordan vi skal få det til. Det var skummelt å lage app, og ingen av oss kunne noe om dette, fortalte Eldevik.
De planla en workshop med utviklerne, og trodde at de underveis hadde fantastisk god kommunikasjon. Helt til det ble åpenbart at de hadde snakket forbi hverandre. Den første presentasjonen fra utviklerne var flott – men feil. Eldevik dro inn uttrykket "stammespråk".
– Vi oppdaget at vi hadde snakket forbi hverandre med våre stammespråk: lærerne og teknologi-utviklerne. Og vi skjønte at vi manglet noe helt essensielt. Vi manglet rett og slett bestillerkompetanse.
God velvilje begge veier og fokus på løsninger gjorde at floken likevel løste seg. Det ble nye samtaler, og utviklerne fikk også møte noen av elevene og bli bedre kjent med målgruppen. Det resulterte i et nytt forslag som ble utgangspunktet for appen og læringsmappen. Stolte over å ha stått i det og funnet ut av ting, kunne de alle sammen ta fatt på resten av jobben. (Teksten fortsetter under bildet.)
Appen "Jeg kan – Læringsmappen" hjelper eleven med å skaffe seg oversikt over hva han eller hun trenger å kunne i forhold til gitte arbeidsoppgaver og aktiviteter. Samtidig hjelper den læreren med å se hva eleven trenger av ferdigheter. Appen er foreløpig uten talesyntese. Håpet er at det er det neste som kommer på plass, og at den også skal fungere mot leselist.
Appen er gratis, uten kjøp og reklame og har definitivt mange bruksområder utenfor voksenopplæringen i Signo kompetansesenter. Her er det bare fantasien som setter grenser. Bare i løpet av workshopen kom det flere innspill til hvilke målgrupper eller typen oppgaver "Jeg kan!" kan være aktuell for.
Ett eksempel er å tenke appen brukt inn i boliger og til personer med sårbar kommunikasjon. Med læringsmappen kan man samle alt personen kan på ett sted. Samtidig oppnår og ivaretar de rundt personen en felles forståelse av hva vedkommende kan og hvilke ord og begreper som gir mening. Det ligger viktig overføringsverdi i å bevare kommunikasjonen til den enkelte ved overgang til andre arenaer, for eksempel ved flytting fra en kommune til en annen.
Samerbeidet med UiO, Herstad og studentene fortsetter videre i 2024. Vi har planer om i hvert fall én, kanskje to workshoper til – det gleder vi oss til! Som kompetansesenter har vi et særlig ansvar for å holde oss oppdaterte og være litt "framme i skoa" på det som skjer på flere områder. Universell utforming og ulike teknologier som kan gagne vår målgruppe er definitivt blant dem!
