Hvordan er det å bo på internat? Får man venner? Må man kunne mye tegnspråk før man begynner? Emilie, Huda og Tora var blant avgangselevene ved Signo grunn- og videregående skole sommeren 2026. Nå ser de tilbake på årene som elev og internatboer og forteller om vennskap, erfaringer og et tegnspråklig fellesskap som har satt spor.
Det er høst, og det betyr at mange ungdommer for aller første gang har flyttet hjemmefra og skal lære å stå på egne ben. Kanskje kjenner de på den samme spenningen som Emilie Neteland, Huda Yuusuf og Tora Lofthaug gjorde da de begynte ved Signo grunn- og videregående skole og flyttet på internat?
– Det var så masse inntrykk, forteller de.
Alle tre husker godt følelsen av usikkerhet og spenning den første tiden. De hadde én ting til felles: Alt var nytt. Det var nye regler å forholde seg til, nye rutiner som skulle på plass og nye forventninger som skulle møtes. Og nye mennesker. I et nytt lærings- og språkmiljø.
Etter hvert ble både skolen og internatet et sted de følte seg hjemme.
– Vi trives! Og vi har fått mange venner her!
Emilie, Huda og Tora kjenner hverandre godt nå, etter mange år ved siden av hverandre i klasserommet og under samme tak på fritiden. De er tydelige på at vennskapene de har fått underveis er noe de setter høyt og tar med seg videre som avgangselever.
For alle tre har det tegnspråklige miljøet vært en viktig del av opplevelsen ved Signo grunn- og videregående skole – kanskje det viktigste.
Fra tidligere har Emilie, Huda og Tora ulike erfaringer med hvor mye tegnspråk som ble brukt i hverdagen. Noen har vært eneste døve elev på skolen. Andre har hatt få personer rundt seg som kunne kommunisere flytende på tegnspråk. Skolebytte er noe de alle tre har erfaring med i jakten på et miljø med bedre tilrettelegging og flere muligheter for kommunikasjon på tegnspråk.
På Signo fant de nettopp det – et miljø der tegnspråk er en naturlig del av hverdagen – både i undervisningen, på internatet og på fritiden.
Nå kunne ungdommene kommunisere direkte med lærere, ansatte og andre medelever, og de opplevde at tegnspråket utviklet seg raskt, selv om de allerede kunne en del fra før.
– Da jeg flyttet hit møtte jeg en døv lærer, og tegnspråket gikk så fort! forteller Huda. – Jeg ble veldig overrasket, men også nysgjerrig.
– Ja, jeg snakket tegnspråk med min gamle lærer, men her var det likevel uvant med så mye tegnspråk i starten, bekrefter Emilie. – Først var det litt vanskelig å oppfatte alt, men nå forstår jeg, smiler hun.
– Her på internatet er det flere døve ansatte som snakker flytende tegnspråk, og også hørende kan tegnspråk. Det er veldig bra! legger Huda til.
Tora nikker og er enig.
– Ja, før gikk det tregere, og jeg måtte bruke mye stemme, men her er det masse tegnspråk og det går fort! Fantastisk egentlig, og veldig deilig. Tegnspråk er viktig for meg.
De forteller at det å kunne kommunisere fritt har gjort det lettere å bli kjent med andre og delta sosialt.
– At alle snakker tegnspråk gjør at jeg føler meg inkludert, sier Tora. (Teksten fortsetter under bildene.)
Livet på internatet handler om langt mer enn bare skole og undervisning.
Når de kommer hjem fra skolen er det ofte felles middag, og ellers fylles dagene med aktiviteter, turer og sosialt samvær. Nærmeste nabo er et annet internatbygg, og elevene besøker hverandre. Noen ganger blir det fotball i ballbingen, andre ganger kafétur, trening eller en rolig kveld sammen med venner.
Gjennom årene har elevene vært med på alt fra hytteturer og museumsbesøk til båtturer, filmprosjekter og opplevelser med resten av internatmiljøet. Annenhver helg er de hjemme.
Når de ser tilbake på tiden ved Signo grunn- og videregående skole, er det nettopp fellesskapet og vennskapene de trekker fram som noe av det viktigste.
– Vi har fått mange gode minner her, sier de. (Teksten fortsetter under bildene.)
På internatet får elevene mulighet til å øve seg på ferdigheter de vil få bruk for når de skal klare seg mer på egen hånd. Både Emilie, Huda og Tora forteller om opplevelsen av økt mestring og større selvstendighet.
– Før hadde jeg lite erfaring, deler Huda. – Nå har jeg fått øvd mye og har fått rutiner. Jeg har blitt mer selvstendig og tryggere i meg selv.
Ansvar for eget rom, klesvask og andre praktiske oppgaver har blitt en fast del av livet på internatet. Det som en gang var nytt og uvant, er blitt rutiner.
– Jeg kan mye mer enn før, forteller Emilie. – Før kunne det være sånn at jeg syntes det var vanskelig og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Nå spør jeg, eller jeg finner ut av det. Jeg har lært meg å vaske rommet, vaske badet, bytte sengetøy og forskjellig. Ja, jeg klarer meg selv.
Samtidig er det alltid ansatte på jobb dersom man skulle trenge noen gode råd, støtte eller veiledning – ikke bare til oppgaver, men til ulike utfordringer i livet generelt.
For de tre avgangselevene har dette vært en viktig del av utviklingen.
– Vi føler oss trygge her på internatet. (Teksten fortsetter under bildene.)
På spørsmål om hva som har betydd mest trekker de tre unge kvinnene fram tegnspråk, kommunikasjon og vennskap. Og når de skal svare på hva de kommer til å savne mest fra sin tid som elever ved Signo grunn- og videregående skole, kommer svarene raskt:
– Internatet.
– Personalet.
– Skolen.
– Læreren min.
– Rutinene.
– Alt, egentlig!
De ler litt.
Men de mener det.
De tre har én klar beskjed til dem som vurderer å søke skoleplass og kanskje også bo på internatet:
Du trenger ikke kunne perfekt tegnspråk før du begynner. Du trenger heller ikke være redd for at alt er nytt.
– Du blir kjent med folk, det er sosialt her, og du kommer til å få nye venner.
– Du lærer mye, får masse nye erfaringer. Og du blir trygg etter hvert.
Og dersom Emilie, Huda og Tora skulle gitt ett råd til ungdom som vurderer skolen og å bo på internatet?
– Søk! Det er veldig fint her!
Husk at du kan følge Signo grunn- og videregående skole på Instagram og Facebook for å se mer fra hverdagen vår!
