Lost in translation - Hvordan møte migranter med sansetap i utredning og rehabilitering?
Har du noen gang opplevd å ikke få med deg hele setningen i en samtale, og måtte gjette deg til svaret? Eller blitt blendet så mye at du ikke så hvem som gikk forbi og hilste?
Over 1 million mennesker i Norge har nedsatt hørsel (Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT4), 2020).
Omtrent 350 personer er registrert med et kombinert syns- og hørselstap og defineres som døvblinde (Nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde, 2024).
Tall fra 2011 viser at anslagsvis 25% av de med nedsatt hørsel har migrasjonsbakgrunn (Briskeby skole og kompetansesenter, 2011).
Tatt i betraktning den økende innvandringen de senere årene er det grunn til å tro at det finnes store mørketall.
Presentasjonen vil gi et innblikk i hvilke utfordringer personer med nedsatt hørsel eller døvblindhet opplever i møte med helsesektoren og hvorfor det kan være spesielt utfordrende for personer med migrasjonsbakgrunn.
Barrierer knyttet til språk, kommunikasjon og kultur viser seg å være sentrale faktorer, da tilgang på informasjon blir begrenset og må tilegnes på en annen måte. Deltagelse i samfunnet og gjennomføring av dagligdagse aktiviteter kan bli en utfordring når en eller begge fjernsansene er svekket.
Signo Conrad Svendsens senter (CSS) har avtale om spesialisert rehabilitering og utredning, og gir tilbud til personer med sansetap (dvs. døve, hørselshemmede og døvblinde) i kombinasjon med somatisk og/ eller psykisk sykdom eller skade. Vi har erfart at tilpassede kommunikasjonsformer og personale med tegnspråk som førstespråk er avgjørende for å lykkes i kommunikasjon og relasjonsbygging med denne pasientgruppen.
Målet med presentasjonen er at du skal tilegne deg grunnleggende kunnskap til nevnte problemstillinger og få økt oppmerksomhet på symptomer knyttet til syn- og hørselstap, slik at du kan identifisere dette og gi tilpassede tjenester. For å gi en smakebit av hvordan det kan være å ha nedsatt hørsel, eller leve med et kombinert syns- og hørselstap, vil vi presentere dette gjennom en simulator. Dette vil gi et innblikk i hvilke utfordringer sansetapet kan medføre i hverdagen.
CSS har registrert en merkbar økning i antall henvisninger hvor pasientene har migrasjonsbakgrunn i tillegg til sansetap. Migranter med sansetap kan møte komplekse utfordringer når de kommer til Norge.
Noen har manglende skolegang og har vært lite eksponert for språklig interaksjon i oppveksten. Dette kan føre til språklig deprivasjon og svært begrensende språkferdigheter. Språk er grunnleggende for sosial og kognitiv utvikling, og for å gjøre seg forstått og forstå andre. Sansetapet kan være ledsaget av både fysiske og kognitive begrensninger.
Ved ankomst til Norge blir disse ofte feiltolket eller oversett, noe som gjerne skyldes barrierer relatert til kommunikasjon og kultur. Dette kan føre til at migrantene ikke får den tilretteleggingen de har behov for, eksempelvis at en blir plassert i ordinært introduksjonsprogram, uten nødvendig tilpasning til sine språklige og kognitive forutsetninger. De er «lost in translation», og vi erfarer at det tar flere år før sansetapet oppdages, og i mellomtiden har migrantene vært kasteball i helsevesenet og opplæringssektoren.
Migranter med sansetap er en dobbelminoritet, og opplever utfordringer i møte med samfunnet både knyttet til sansetapet og egen kultur. Sansetapet kan kreve en annen språkform enn hva majoriteten har, og kulturen kan begrense hvilken informasjon pasienten ønsker å utgi. Pasientsakene er ofte komplekse og som vist på illustrasjonene under er det en rekke faktorer som spiller inn:
Tilgangen til informasjon om pasientens sykehistorie, opplæring, familieforhold og nettverk kan være vanskelig å få tak i, og dette gjenspeiler seg i henvisningene. Pasienten har ofte begrensede språkferdigheter på både morsmål og andrespråk. Kommunikasjonsformen beskrives ofte i henvisningene som «hjemmelaget/ privat tegnspråk”, munnavlesning eller kan noe tegn/gester. Det brukes derfor mye tid på å finne en felles kommunikasjonsplattform. Det jobbes i tillegg med å komme i posisjon for å kunne innhente og dele informasjon for å danne et godt grunnlag for videre oppfølging i hjemkommunen. Det blir gjort tilpasninger i utredningsverktøyene til pasientens forutsetninger for å sikre valide resultater. Vi tar utgangspunkt i tester som er normert for hørende og på norsk. Men vi kan gjøre enkelte tilpasninger ut ifra testpersonens forutsetninger som eksempelvis syns- og hørselsfunksjon. Samarbeid med andre instanser vil være essensielt for å skape et godt nettverk og trygge rammer. Dette vil kunne bidra til å gi pasienten muligheter og en meningsfull hverdag.
Etter mange års erfaring med pasientgruppen har vi opparbeidet oss kompetanse på å gjenkjenne utfordringene migrantene opplever i møtet med helsevesenet og opplæringssektoren. Barrierer knyttet til språk, kommunikasjon og kultur er særlig utpekt.
Med kjennskap til og tett samarbeid med andre instanser, som tjener samme pasientgruppe, kan vi bidra til å redusere nevnte barrierer og oppklare eventuelle misforståelser. På denne måten kan vi få frem pasientens helhetlige behov for oppfølging etter endt utredning og/ eller rehabilitering og sette kommunen i kontakt med relevante samarbeidspartnere.
Eksempelvis tilrettelagt norskopplæring ved skoler med kompetanse på syn og hørsel eller oppfølging av psykiske vansker ved nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH). Med denne presentasjonen ønsker vi at publikum får noen verktøy til å kjenne igjen og identifisere tegn på nedsatt syn og hørsel, og være oppmerksom på kompleksiteten i nevnte problemstillinger. Migranter med sansetap er en sammensatt pasientgruppe og har behov for helhetlige spesialiserte og tilpassede tjenester.
