Under Arendalsuka løftet Signo en utfordring vi mener fortjener større plass i den nasjonale helse- og omsorgsdebatten: Hvordan sikrer vi gode og likeverdige tjenester til mennesker med sjeldne og sammensatte behov?
– Omstilling må til for å sikre bærekraftige tjenester i fremtiden. Men samtidig som vi diskuterer de overordnede systemene og de store gruppenes behov, må vi sikre at vi også ivaretar de små og sårbare gruppene. De som har behov for sammensatt og høyspesialisert kompetanse, og gjerne livet ut, sa Christine Kjøs, administrerende direktør i Signo.
Bakteppet for debatten er de pågående reformprosessene i helse- og omsorgstjenestene. 1. november legger Helsereformutvalget fram sin rapport. Kommunekommisjonen har levert sin første rapport, Innovasjons- og samskapingsutvalget har levert sine anbefalinger.
I panelsamtalen, som fant sted 12. august i Frelsesarmeens lokaler, deltok generalsekretær Lilly Ann Elvestad i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), divisjonsdirektør Helen Brandstorp i Helsedirektoratet, kommunedirektør Bjørn Gudbjørgsrud i Lillestrøm kommune, helsebyråd Oluf Ulseth i Oslo kommune, Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson Truls Vasvik og Christine Kjøs, administrerende direktør i Signo. Journalist og kommentator Aslak Bonde ledet samtalen.
Se oppptak av arrangementet på Vimeo (NB: vi beklager at tolken ikke er i bildet helt i starten. Hele opptaket er tekstet, trykk på CC i avspilleren).
Tilgang til gode og likeverdige tjenester er et grunnleggende prinsipp i den norske velferdsmodellen. Likevel er det ikke alltid enkelt å få til i praksis.
Norge har 357 kommuner med svært ulike forutsetninger, ikke minst knyttet til størrelse og ressurser. Når behovene er sjeldne, sammensatte og krever spesialisert kompetanse, blir utfordringene enda tydeligere.
For mange, som døve, hørselshemmede eller døvblinde med utviklingshemming eller andre tilleggsutfordringer, kan konsekvensene av å ikke ha tilgang på nødvendig kompetanse bli dramatiske.
– Uten det risikerer de menneskene å få dårligere tjenester. Man risikerer å ikke bli forstått og miste reell medvirkning i eget liv og bli stående utenfor fellesskapet, sa Kjøs.
Les også kronikk i Dagens Medisin: Ingen skal miste nødvendig kompetanse fordi de bor i feil kommune
For å illustrere problemstillingen trakk Christine Kjøs fram historien om Alethia fra Søgne.
Ved Signo grunn- og videregående skole hadde Alethia tilgang til både tegnspråklig miljø, venner og et fellesskap. Da skolegangen nærmet seg slutten, ønsket kommunen å flytte henne hjem.
Historien illustrerer hvor krevende det kan være å bygge opp et tilbud som ikke bare handler om bolig og helse- og omsorgstjenester.
– For Alethia handlet det om å miste miljøet, vennene og fellesskapet hun var en del av, sa Kjøs.
Familien kjempet for at hun skulle få bli værende i miljøet hun var en del av. Til slutt konkluderte også lokalpolitikerne med at kommunen ikke kunne tilby et like godt tegnspråklig og faglig miljø.
Det kom ikke ett entydig svar på hvordan tjenestene bør organiseres i framtiden. Samtidig viste debatten bred oppslutning om behovet for bedre og mer sammenhengende tjenester for mennesker med sjeldne og sammensatte behov.
– I dagens helsesystem er det sånn at sjeldne taper fordi de er sjeldne. Det må vi bare erkjenne, sa generalsekretær Lilly Ann Elvestad i FFO.
Hun pekte spesielt på utfordringer knyttet til ansvarsplassering og samhandling mellom tjenestene.
– Er det noen som sier «nei, det får du ikke her», så er det ingen som tar det helhetlige ansvaret, sa Elvestad.
Også divisjonsdirektør Helen Brandstorp i Helsedirektoratet understreket at hun kjente igjen utfordringsbildet som ble presentert. Hun løftet fram behovet for systemer som legger bedre til rette for samarbeid på tvers av tjenester, kommuner og spesialisthelsetjenesten.
Brandstorp viste også til at flere kompetansemiljøer som i dag driver forskning og kompetansestøtte til kommunene, fra neste år skal samles i en underliggende etat i Helsedirektoratet. Målet er å gjøre kompetanse og støtte lettere tilgjengelig for kommunene.
Helsebyråd Oluf Ulseth i Oslo kommune understreket at bedre samhandling også krever praktiske verktøy og systemer som fungerer på tvers av tjenester og nivåer. Han pekte blant annet på betydningen av koordinering og informasjonsdeling. Ulseth viste også til at større fagmiljøer og organisatoriske enheter kan gi bedre forutsetninger for å møte sjeldne og sammensatte behov.
Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson Truls Vasvik var klar på at utfordringene som ble løftet i debatten, er en del av bakgrunnen for at Helsereformutvalget ble opprettet.
– Det er en veldig forenkling av det som var grunntanken. For det er jo nettopp dette her, sammenhengende tjenester for både store kronikergrupper og de sjeldne, hvor vi ser det ikke fungerer godt nok, sa Vasvik.
Han advarte mot at reformdebatten først og fremst blir redusert til å handle om finansiering av sykehusene.
Når kommunene står under betydelig press, mener Signo at det er nødvendig å tenke nytt om hvordan tjenestene organiseres.
– Noen må se de virkelig små gruppene, for de faller nettopp mellom alle stoler, sa Kjøs.
Hun understreket samtidig at Signo ikke nødvendigvis ønsker å flytte alt ansvar til staten, men ser behov for sterkere nasjonal koordinering og et tettere partnerskap mellom staten, kommunene, ideell sektor, privat sektor og bruker- og interesseorganisasjonene.
– Vi snakker altså med en så lavfrekvent målgruppe at her er vi nødt til å kunne tenke samarbeid på en helt annen måte enn det vi har gjort til nå.
Bjørn Gudbjørgsrud pekte også på at spesialiserte tjenester ofte er ressurskrevende for kommunene. Han understreket behovet for finansierings- og samarbeidsmodeller som gjør at kommuner kan benytte spesialiserte tilbud uten at ansvar og kostnader skyves mellom kommuner.
Flere av paneldeltakerne understreket betydningen av spesialiserte fagmiljøer i møte med sjeldne og sammensatte behov.
Bjørn Gudbjørgsrud viste til Signo som et eksempel på et spesialisert fagmiljø kommuner kan støtte seg på når behovene er særlig komplekse.
Vasvik viste til at han tidligere har tatt med Arbeiderpartiets helsefraksjon på besøk til Signo fordi arbeidet som gjøres er viktig. Ulseth trakk også fram samarbeidet med aktører som Signo som verdifullt både for brukerne og for utviklingen av tjenestene.
Etter debatten satt Christine Kjøs igjen med et tydelig inntrykk:
– Jeg opplevde en anerkjennelse både av Signos samfunnsoppdrag og utfordringene mennesker med spesialiserte og sammensatte behov står overfor.
