Andreas Wiese - om seg selv og det å være pappa

Knapt to år gammel tok Andreas Wiese toget til Geilo med faren sin. Bare far dro hjem igjen, uten å ta farvel med sønnen. Andreas ble etterlatt på Geilomo astmasykehus for barn. Dette var helt vanlig på denne tiden. Journalisten forteller om tilknytning – og skjebnens ironi.

En mann smiler.

Andreas Wiese

er gjest i Sommer i P2. Han forteller litt om å bli lagt inn som barn på sykehus, litt om å få et helt spesielt barn og litt om å måtte gi henne fra seg. Foto: Robert Rønning for NRK.

Du kan lytte til Sommer i P2 her. 

(Teksten og bildene er gjengitt med tillatelser) 

Si meg, hva er det første du husker? Ditt aller første minne i livet? Hvor gammel var du? Tre år? To år? Har du noen gang lurt på hva du ikke husker? Hva som skjedde med deg før du fikk en hukommelse? Det har jeg. For dette vet jeg: En dag, før jeg var to år gammel tok min far meg med meg på en togreise. Vi dro til Geilo. Vel framme fikk jeg kveldsmat og sovnet. Morgenen etter dro min far, uten å si farvel. Det tok et halvt år før jeg så ham, eller min mor, eller mine søsken igjen. Legene, sykehusene, systemet mente det var best slik.  

Mitt navn er Andreas Wiese og jeg tror vel ikke egentlig at legene hadde rett. Likevel endte jeg opp, en generasjon seinere med å stå med mitt eget barn, i et lignende, umulig valg. Skjebnen har en egen svart form for humor. Det skal jeg fortelle deg mer om snart.  

Men først, en låt til alle dem som den gang var så sikre på hva som var best. For nå er jo alle helt sikre på at alt de var sikre på den gangen var helt feil. Det får meg til å lure på alt det vi er helt sikre på nå.  

MUSIKK: «It ain´t necessarily so» frå Porgy & Bess, Sammy Davis. 

«Jeg skal ha vært så pen som barn. Men så ble jeg forbyttet.» Slik lød Darwin P. Erlandsens oppsummering av sin barndom i Dagbladets dusteforbund. Og den er jo til å kjenne seg igjen i. 

Selv var jeg kanskje ikke så pen. Men til gjengjeld var jeg syk. Veldig syk. Diagnosen var astma. Jeg ba nylig om og fikk ut papirene mine fra sykehuset, og de forteller om hyppige besøk på Rikshospitalet og strenge beskjeder om å unngå melk. Det var sikkert et godt råd. Etter hva jeg har hørt begynner de fleste kriminelle sin løpebane med å drikke melk. Like fascinerende er det at det i papirene ikke står noen advarsel mot røyking. Ja, ikke at jeg røyket på den tiden, men det gjorde jo min mor. Pall Mall uten filter. Jeg vet ikke om de sigarettene finnes lenger, men de var sterke nok til å brukes som eksplosiver i nødsfall. 

Besøkene på Rikshospitalet begynte før jeg var ett år. Etter et halvt års tid med besøk inn og ut må den kloke legen ha funnet ut at dette gikk bare ikke lenger. Selv om jeg altså ikke drakk melk. Jeg måtte sendes vekk. De hadde nettopp stedet for en slik som meg: Geilomo Sykehus, et sted for astmatiske barn. Og derfor var det at jeg en kald høstdag satt på toget til Geilo, sammen med min far. Det visste jo ikke jeg. Jeg var ennå ikke fylt to år, og fulgte ennå ikke godt med på hva som egentlig skjedde i livet mitt. Jeg stolte på folk. 

Jeg har tenkt mye på hva faren min tenkte, der han satt ved siden av meg og visste han skulle gi meg fra seg, og det på ubestemt tid. Han hadde det neppe bra, men hadde trodde nok det var best slik. Det må ha vært en lang togtur. 

Vel framme på Geilomo ble jeg tatt hånd om av en «tante» og leiet til kjøkkenet, der jeg fikk en brødskive og et stort glass melk. De ansatte hadde ikke lest lege-beskjedene fra Rikshospitalet. Og min far ble ledet inn på et kontor, der alle de nødvendige papirer ble signert og ordnet. Og så – og dette har jeg fra min far selv – satte han seg ned med bestyreren og drakk seg ualminnelig full på portvin. Det er kanskje naturlig å drikke seg full når man forlater sitt barn, men portvin? Morgenen etter våknet han tidlig med tidenes tømmermenn og rakk så vidt toget hjem til Oslo. Uten å si farvel til meg. For det hadde han fått beskjed om, fortalte han meg – det var best å ikke uroe barnet. Vi tålte så dårlig avskjeder. Mente ekspertene. Vi tålte altså mye bedre å bare bli forlatt. Må ekspertene ha ment. Hadde jeg kunnet forklare det for den guttungen som våknet opp i et ukjent rom, i en ukjent seng, på et ukjent sted, uten et eneste kjent ansikt rundt seg ville han sikkert skjønt hvor klokt og gjennomtenkt den politikken var. Men jeg var jo ikke der for å trøste meg. Jeg var alene. Og det var en vinter på vei. 

MUSIKK: «Space Oddity, Ground control to Major Tom” David Bowie. 

Tiden har kommet til å introdusere en helt i denne historien. Så da kan vi ønske John Bowlby velkommen. John Bowlby var en engelsk psykolog, barnepsykiater og psykoanalytiker som levde fra 1907 til 1990. For meg lyder det litt som å gå med både belte og bukseseler, men kanskje det betyr at Bowlby gjorde ting grundig. Han utdannet seg først som psykolog, før han jobbet med mistilpassede og avvikende barn. Så tok han medisinstudiet, og før han var 30 hadde han også kvalifisert seg som psykoanalytiker. Bowlby interesserte seg for hvordan barn vokste opp og er særlig kjent for sin teori om tilknytning. Under andre verdenskrig ble en rekke barn i England sendt vekk fra byene for å være trygge under bombingen. Men da ble de også sendt vekk fra sine foreldre. Bowlby hadde gjort en undersøkelse av 44 unge tjuver, og oppdaget at et forbausende høyt antall av dem hadde opplevd et brudd i kontakten med sine omsorgspersoner. 17 av de 44 hadde vær adskilt fra sine nærmeste i mer enn 6 måneder før de var fem år. Han fortsatte forskningen og utviklet sin «tilknytningsteori». Altfor enkelt sagt viste det seg at barn knyttet seg til sin primære omsorgsperson og at et brudd i denne kontakten, for eksempel gjennom å sende et barn på sykehus uten sine foreldre, kunne være svært skadelig for barn. Jeg mener, tenk det! For meg er det fascinerende at Bowlby publiserte sine tre grunnleggende artikler om dette i 1958, 1959 og 1960 – altså i akkurat den perioden jeg var plassert på Geilomo. På den tiden kunne jeg ennå ikke lese. Jeg drev vel mest å lærte meg å snakke, så artiklene ville vært meg til liten trøst.  

 

Selv kom Bowlby fra hva som kan beskrives som et ualminnelig godt møblert hjem. Hans eldste sønn arvet sin onkels tittel som baron, selv vokste han opp som det fjerde av seks barn, i en familie som holdt seg med guvernante og ytterligere to barnepiker. Sin mor så han bare en time om ettermiddagen, etter «teatime». Da barnepiken han var mest knytt/knyttet til sluttet da han var fire, opplevde han det som like traumatisk som å minste sin egen mor. Sju år gammel ble han sendt bort på kostskole. Altså: Bowlby hadde en helt vanlig oppvekst i den britiske overklassen.  

Bowlby fortsatte sin forskning hele livet. Jeg tror det er riktig å si at han revolusjonerte forståelsen av hvordan små barn utvikler seg og hvordan utviklingen er avhengig av en god tilknytning til en nær omsorgsperson. Han ga i 1969, 1972 og i 1980 ut en trilogi kalt «Tilknytning og tap». Den første heter Tilknytning, den andre het Separasjon: Angst, sinne og tap. Og den tredje het Tap: Tristhet og depresjon. Jeg har aldri fått meg til å faktisk lese dem. Jeg burde jo gjort det, tematikken lyder definitivt kjent, men de høres liksom ikke ut som munter lesning. (Så da kan vi jo i stedet la John Lennon summere opp forskningen.) John Lennons far forlot ham og moren og  dro til sjøs, hans mor overlot, med litt press fra det britiske barnevernet, John til sin søster Mimi, og der vokste Lennon opp. Verden fikk en strålende låtskriver og John selv fikk..  Tja, vi kan trygt kalle det tilknytningsproblemer.  

MUSIKK: «Mother” av John Lennon 

Men nok teori her, det er jo mye morsommere å bruke Sommer i P2 til å snakke mer om meg selv. Jeg prøver å forstå noe av hva som skjedde med meg den vinteren jeg ble sendt til et sykehus for å klare meg selv, i en alder av knapt to år. Jeg kan forestille meg en liten gutt, visstnok med riktig godt humør, men også med en ubehagelig og slitsom uvane med å slutte å puste, en astmatiker med en allergiliste som dekket de fleste kjente næringsstoffer. Men jeg tenker meg tilbake til han våkner opp, den første morgenen på et hjem for astmatiske barn. Han vet ikke hvor han er. Han kjenner ikke rommet han er i. Han kjenner ikke sengen. Han kjenner ingen av dem som kanskje kom når han begynte å gråte, for det må han da ha gjort. Det finnes ikke en kjent ting rundt ham. Han var ikke stor nok til å kunne bli forklart hva som skulle skje, så i stedet har man overlatt til ham å finne det ut selv. Fra en dag til en annen er alt i livet hans forandret totalt. Og siden jeg ikke har lest Bowlby vet jeg ikke hvor lenge han/man egentlig husker sitt gamle liv. Det er selvsagt forferdelig skjødesløst av meg, men jeg husker ikke noe av dette, selv om jeg så absolutt var til stede da det skjedde. Ingen av oss husker vel stort fra vi var ett eller to år gamle. Og det var det det de baserte seg på, de som rådet til å la barn på slike hjem ikke ha noen kontakt med sin familie. Det vi ikke husket, skadet oss ikke. Men tenk deg at du la deg i kveld for så i morgen å våkne opp på et helt nytt sted, uten noen av dem du kjenner, til et helt nytt liv, uten noen forklaring på hva som hadde skjedd. Hvordan hadde du tatt det? Kanskje ikke så bra, men den rådende teorien var altså at små barn taklet det fint. De husket jo ikke noe. 

Men hukommelse er noe mer og annet en bilder og hendelser man kan spille som filmer i hodet. Hukommelse sitter også i kroppen. Og slik leire er myk før den skapes til kar eller fat, må selve jeg-et også være mer formbart mens vi er små – det jeg-et som skal klare å holde på de minnene vi etter hvert skal få. I Peer Gynt av Ibsen forteller knappestøperen Peer at vår sjel, vårt selv, er som en støpt knapp. Noen ble ikke støpt skikkelig, de mangler hempe. De må kastes i smeltedigelen og støpes om, sier knappestøperen, de er vrakgods. Det er hårda bud, jeg har aldri likt den knappestøperen noe særlig. Selv har jeg vært gladere i Jatgeir Skald, skalden i «Kongsemnerne» til Ibsen, som ble spurt av kongen om hvordan han egentlig ble skald og svarer: «Jeg fikk sorgens gave, så ble jeg skald». Slik er det jo et slags håp i. Aldri så galt at det ikke kan bli verre på trykk.  

Privat har jeg hatt en teori om språk, en teori min gode venn biologen riktignok omtaler som det rene skjære spekulative nonsens. Teorien min er at barn blir født uten å vite at de er et jeg, et subjekt. De skiller ikke mellom seg og omverdenen, de tror de er ett med verden og sin mor. Og derfor tror de at verden, og mor, forstår dem. Det er først når de skjønner at de og mor ikke er ett at de utvikler språk, de må snakke fordi kommunikasjon ikke går naturlig. Og så opplever noen at de ikke kan snakke så lett heller, så de begynner å skrive. De blir forfattere, de ble skribenter, i verste fall journalister. De har et behov for å fortelle, nettopp fordi kommunikasjonen ble brutt. De er bærere av «sorgens gave». Men biologen forteller meg at det ikke er slik det foregår, og en ting er sikkert: Den guttungen som må ha strigrått den morgenen på Geilomo, han var neppe klar over at det var en gave han hadde fått, sorg eller ikke. Han var bare alene. Og som jeg sa: skjebnen har en egen svart form for humor: da gutten engang ble voksen måtte han gjøre et lignende valg for sin datter.  

MUSIKK: «The Moon´s a harsh mistress” av Radka Toneff. 

(Et halvt år bodde jeg på et astmasykehus, jeg ble frisk, eller friskere – og jeg ble hentet. Det er jo en lykkelig slutt. Eller er det det? Et barn under to år er jo ikke en ferdig person? Så var det jeg-et som ble hentet det samme jeg-et som ble overlatt til sykehuset?)  

En dag kom faren min med toget og hentet meg. Han, eller min mor, fortalte meg ikke så mye om hvordan det gikk. Det jeg vet var det min mormor fortalte meg, en historie om hvor vondt det hadde vært for mine foreldre. Og det må det ha vært. For jeg kjente ikke min far igjen. Jeg husket ham ikke. Den gutten han forlot snakket østlandsk, den gutten han hentet snakket klingende bergensk, for de som jobbet på Geilomo astmasykehus for barn kom fra Bergen. Jeg ville slett ikke være med ham, jeg ville være hjemme på Geilomo hos tante og min bestevenn, Finnemann. Men jeg ble båret, gråtende, skrikende på toget. Og på toget nektet jeg å sitte med min far. Jeg gikk til de andre passasjerene, valgte meg ut en mann og annonserte at «Han mannen, han er ikke faren min.» Han kunne være faren min i stedet. Eller han. Jeg bød meg i grunnen fram til hele kupeen. Og vel hjemme fortalte mormor meg om en gutt som bare gråt og var sint: Han ville hjem. Hjem til Geilomo. En sta gutt som i to uker nektet å kalle sine foreldre for annet en «Mannen» og «Damen». På kav bergensk. 

Så det som var en historie om å komme hjem, var på en måte aldri det. I stedet var det blitt et nytt brudd. Mitt hjem var nå sykehuset, jeg husket ikke annet.  Og en dag kom «Mannen», han som sa han var faren min og stjal meg vekk til et fremmed sted, til fremmede mennesker. Og to måneder etter det igjen – var alt fint. Det betyr, jeg hadde igjen glemt min historie. Den bergenske guttepjokken snakket østlandsk. Og kalte «Mannen» og «Damen» for «mor» og «far».  Stakkars gutt.  

I dag vet vi at slikt ikke er sunt. At noe pussig nok skjer med evnen til tilknytning når man klipper av livsfortellinger på den måten, ikke en, men to ganger. Av og til lurer jeg på hvem jeg hadde vært om det ikke hadde skjedd, om jeg ikke hadde blitt forlatt, forbyttet, forandret. Det kan jeg ikke vite.  

Har du noen gang lagt merke til hvordan du ser ting på en annen måte hvis livet ditt forandrer seg? Hvis du eller kjæresten blir gravid, ser du plutselig gravide på gaten. Får du barnevogn, legger du plutselig merke til de alle de andre barnevognene? Eller omvendt, hvis du får et barn som er annerledes enn alle andre barn, så ser du på de andre, vanlige barna på en helt annen måte? Det skjedde oss, meg og min kjæreste, Line, og det skal jeg fortelle om – men la oss først feire de som er annerledes, freaksene. Som har en liten historie.  

For mannen bak denne låta, Nile Rodgers kom fra en barndom absolutt, totalt forskjellig fra min. Mora hans fikk ham da hun var 13 år, stefaren var junkie.  Mens så skjedde noe som lignet: Han hadde astma som barn. Han ble sendt på barnesykehus.. Og så vokste han opp og ble musiker. Og lagde denne ultimate festlåta. Den skrev han for øvrig en kveld han ble nektet adgang til Studio 54, selv om Grace Jones, som opptrådte der, hadde invitert ham personlig. Det er en låt som gir meg håp, selv på de dagene fargene truer med å forsvinne.  

MUSIKK: Chic: Le Freak 

Jeg var lenge sikker på at jeg aldri skulle bli far. Jeg mente det fantes veldig få barn som var skikket til å ha meg som forelder. Men så blir jeg jo også lett revet med, så jeg og min kjæreste Line endte med fire. Og så ble det som det het i den barnesangen, «Lille Måltrost»: «Vi har tre som er flinke og en som er god». For et av barna våre ble noe helt for seg selv, og det i alle betydninger av uttrykket. Hun heter Frida og hun vil aldri få vite at jeg forteller dere om henne. Men hvis ingen forteller, blir barn som Frida usynlige. 

Da Frida ble født skjønte alle at noe var rart. Men ingen skjønte hva. Særlig ikke vi to, foreldrene. De gjorde alle undersøkelsene, men fant ikke noe. Så vi ble sendt hjem fra sykehuset med beskjed om å ta kontakt «hvis det var noe». Men hvor mye «noe» skal «noe» være for at «noe» er noe? Frida ville ikke spise, men Line fikk på et vis lirket i henne melk, milliliter for milliliter. Og vi, som hadde to barn fra før, og burde visst bedre, vente oss til at Frida bare var sånn. At hun bare lå der. At vi ikke riktig fikk kontakt med henne. Vi var blitt fortalt at hun var «forsinket», og forsinkelser er jo noe man tar igjen, ikke sant? Noen rundt oss så nok at noe var mer annerledes enn vi ville ha det til, men hvordan sier man slikt til foreldre? Vi levde i seks måneder i en boble av håp om at ting ville gå seg til. Og så, da julen kom, og Frida var seks måneder var vi i juleselskap, og der var et annet barn, også seks-sju måneder gammel. Og jeg så hvordan det barnet gurglet, og smilte og flørtet og lo – og jeg så bort på Frida, som bare lå der. Stille. Og da skjønte jeg. Jeg gikk inn på et annet rom og gråt, stille. Og etter det tok det to år før jeg igjen klarte å se på andre små barn. 

Og Frida, viste det seg, var døvblind. Døvblindfødt. Legene er ganske sikre på at det er et kromosomavvik, men de klarer ikke å finne hvor, eller hva. Dermed har de heller ikke kunnet finne noen andre som ligner. Frida er simpelthen unik. 

De neste årene gled litt over i hverandre for oss foreldre. Jeg husker gleden da Frida lærte seg å gå, bare litt senere enn andre barn. Jeg husker da hun ville bade og hadde klatret opp i badekaret. Hun tok tak i hånden min og dro den ned i bunnen av karet, for å fortelle meg at det ikke var vann der. Hun kunne jo ikke vite at jeg faktisk kunne SE vann. Jeg har lenge tenkt at jeg skulle gitt hva som helst for å være bare to minutter inne i Fridas hode, for å skjønne hvordan verden ser ut for henne. For tenk etter: Hvis man ikke er gitt ord å tenke med, hvordan tenker man egentlig da? Hvis man ikke ser nok, så kan man heller ikke tenke i bilder? Hvis ord bare er lyd som ikke gir mening for deg? Jeg vet ikke hvordan man tenker da, men Frida klarer det – for tenke og føle, det gjør hun så absolutt.  

Når man får et barn som Frida er det noen ting du må lære deg. For det første må du skjønne at dette er en maraton, ikke en sprint. Du skal stå i det, dag ut og dag inn, år etter år etter år etter år. Prøver du å gå ut som Supermann, sprekker du. Det gjorde jeg. Har du andre barn må du også huske at de har like mye krav på tid og oppmerksomhet som søsteren sin. Det er lett å si, men de får jo ikke det. Det får man ikke til. Frida skal være glad for at hun har så generøse, rause søsken. Og så må man huske at tross all hjelp er man også ensom: Line og jeg hadde jobb som forstod, vi hadde familie som hjalp, Frida fikk plass på en fantastisk døvblindskole som trassig fortsatt finnes, på tross av iherdige forsøk på å få lagt den ned fra folk som burde vite bedre. Og likevel er man ensom. Jeg orker nesten ikke tenke på hvordan de har det, de andre, de mange som ikke har fått så mye hjelp som oss. Og en dag kom dagen da jeg stod foran en dør og oppdaget at nå skulle vi gjøre det samme som engang skjedde med meg. Vi skulle overlate vår Frida til andre, til en bolig. Det skal jeg fortelle mer om. Men la meg først få spille noe veldig underlig for dere. Etter hvert som Frida vokste opp oppdaget vi at hun begynte å reagere på lyd. Ikke all lyd, bare musikk. Og ikke all musikk, det skulle helst være kvinnestemmer som sang. Vi tilbrakte ett drøyt år med å bare høre på Edith Piaf. Line begynte å synge for Frida hele tiden, våre andre barn hevder at de vokste opp i en musikal. Og så begynte Frida å synge. På sitt helt eget vis. Her er et lite opptak av en hjemmekonsert med Frida. Hør på dette:

(Opptak av Fridas sang, ligger på Facebooksiden til Andreas Wiese.)

Når man får et så spesielt barn, passer våre offentlige etater i hvert fall på å gi deg litt å le av. Mitt navn er Andreas Wiese og jeg forteller nå om hvordan det er å bli far til et døvblindt barn. Som da vi søkte om grunn- og hjelpestønad. Det er en prosess der foreldre med barn som er annerledes må redegjøre i detalj for hvor tungt og slitsomt det er å ha et slikt barn som Frida. Det er en grusom prosess. Det føles som å angi sitt eget barn. Men man skriver, tørker tårer og venter på svar. Og det fikk vi. Trygdekontoret, som det het da, skrev tilbake at de beregnet merarbeidet med Frida til tre timer i uka, eller 26 minutter om dagen, basert på, sitat, «sin erfaring med lignende tilfeller». Det var jo pussig, ja helt fantastisk: Her stod Rikshospitalet og Ullevål sykehus, i samarbeid med Karolingska i Sverige og et nettverk i Europa på hodet for å finne ut hva i all verden det var med Frida, og så var det trygdekontoret i bydelen var som satt på erfaring med «lignende tilfeller».  

Hva gjør fornuftige, rasjonelle foreldre når de får slikt fra trygdekontoret? De river brevet i stykker og nekter å ha mer med så dumme folk å gjøre. Det kalles også å skyte seg selv i foten, og ser du etter har mange foreldre til spesielle barn hull akkurat der. Heldigvis fikk vi hjelp til å anke av en klok sosionom som skrev søknaden på nytt, med alle de riktige faguttrykkene. Og da kom støtten. Men rart er det: Jeg levde altså av å skrive, men klarte ikke å gi NAV de ordene på situasjonen hjelpeapparatet ville ha for å hjelpe oss. Mange foreldre sier det samme: Det er krevende med slike barn, men hjelpeapparatet er tyngre. 

Men folk vil hjelpe. Jeg husker da Frida hadde vært på et legebesøk og jeg hoppet inn i en taxi for å kjøre henne til den vidunderlige døvblinde-skolen hun heldigvis hadde kommet inn på. Taxisjåføren skottet litt mistenksomt på TT-kortet og så kikket han tilbake på lille Frida. Han tenkte, så kom det : «Hun ser ikke stort, hun der?». Nei, sa jeg. Han tenkte igjen. «Hun kan bli pianostemmer, da.» Nei, sa jeg. Hun hører ikke så godt heller. Da ble det stille lenge. Og så kom det: «Hun kan vel lære å strikke, da?».  Vel, jeg har ikke fått noen Mariusgenser av Frida ennå, og jeg kommer vel ikke til å få det heller. Men samtidig var det noe flott med det taxisjåføren sa. Han prøvde å få henne inn i samfunnet, som en av oss. Og hver tirsdag arbeider Frida nå i ved-gruppa på Signo i Andebu. Hun fyller, med litt hjelp, vedkubber i sekker. Vi fikk den aller første sekken hun fylte. Den står fortsatt uåpnet. Vi har liksom ikke hjerte til å brenne den opp. 

Hvilket bringer meg til det såreste punktet for meg. Med et barn som Frida kommer det et punkt der du skjønner at du klarer ikke alt selv. Du må ha mere hjelp. Familien må ha hjelp. Og vi ble tilbudt en avlastningsbolig. Der kunne Frida bo, så vi kunne leke vanlig familie hjemme noe av tiden. 

Og en dag står vi der, utenfor døren til avlastningsboligen for å levere fra oss Frida for første gang. Hun er liten, hun har ikke engang begynt på skole ennå. Frida vet heller ikke hva som skal skje. Hvordan skulle vi kunne fortelle henne det? Og der, utenfor døren, går det opp for meg hva som skal skje: Jeg skal overlevere mitt barn til andre, slik jeg selv som barn en gang ble levert til Geilomo. Jeg går ikke inn. Jeg klarer ikke det. Jeg overlater det til Line. Jeg stikker simpelthen av. Jeg går og går, en lang tur. Jeg orker ikke å gi henne fra meg – og ikke vil vi klare oss uten denne hjelpen. Som mine foreldre ga fra seg meg til et sykehus, må jeg gi henne fra meg, selv om vi ikke skal forsvinne, vi skal besøke, være der.  

Det gikk fint. Det gjorde det. En flott avlastningsbolig. Frida fikk venner der. Det er mange blir veldig glade i den rare jenta vår. Og nå, i fjor høst, flyttet Frida hjemmefra. Inn på en bolig for døvblinde på Signo, Andebu. Stedet er perfekt, de som jobber der er fantastiske - Frida har det nå så godt hun kan ha det. Det er en ufattelig, usigelig lettelse. Og likevel griper jeg meg i å tenke: Skjønner Frida hva som skjedde? Savner hun oss? Husker hun oss? Da må Line stryke meg over ryggen og slik minner hun meg på at slike tanker, de handler kanskje mer om meg enn Frida.  

(MUSIKK: Ry Cooder: Tema fra «Paris,Texas», filmmusikk)

Frida sammen med mamma, Line. 

EPILOG: 

Dette er Andreas Wiese og jeg har vært gjest i Sommer i P2. Jeg har fortalt deg litt om å bli lagt inn som barn på sykehus, litt om å få et helt spesielt barn og litt om å måtte gi henne fra oss. Og så, når jeg rydder unna papirene til denne timen ser jeg et avisklipp jeg har, fra en reportasje om Geilomo barnesykehus i Bergens Tidende -1960. Det er en julereportasje og jeg og bestevenn Finnemann er på alle bildene. Og der står det plutselig en setning jeg ikke har sett før: Det står at de fleste barna var hentet hjem til jul. De fleste er hentet hjem til jul. Men ikke jeg, og ikke Finnemann. Jeg kunne altså vært hentet. Sånn er det. Av og til er livet noe som skjer fordi noen har andre planer.  

MUSIKK: Maria Mena: I wanna go home for Christmas

Del denne siden