Om Fritz Moen

Fritz Yngvar Moen ble født 17. desember 1941 i Sarpsborg, og døde 28. mars 2005 i Oslo. Han ble uskyldig dømt for to drap; Sigrid Heggheim i 1976 og Torunn Finstad i 1977. Samlet ble Moen idømt 21 års fengselsstraff for de to drapene, og til sammen sonet han 18 og et halvt år av dommen. Han ble frikjent for begge drapene i 2006.

Fritz var sterkt funksjonshemmet og de siste ti årene bodde han på en av Signos virksomheter, Signo Conrad Svendsen senter (CSS). Han var døv og lam i høyre arm. Fritz Moen var sønn av en tysk soldat og en norsk kvinne. Han oppnådde aldri kontakt med sin far, som døde på slagmarken. Mor hadde han liten eller ingen kontakt med. Fritz Moen testamenterte alt han eide til CSS før sin død.

Saken gjenopptas
I 1998 engasjerte privatetterforsker Tore Sandberg seg i saken til Fritz Moen. Han dekket saken som journalist for Dagsrevyen i 1976. I 1998 hadde Moen sonet over 18 år i fengsel for de to drapene. Fritz ble frikjent for det ene drapet i 2003, altså før han døde. Og i 2006, etter sin død, ble han også frikjent for den andre forbrytelsen.

Sandberg har sammen med advokat John Christian Elden dermed vært med på å avdekke et justismord som er det alvorligste i norsk juridisk historie.

Det er foreslått å reise en statue av Fritz Moen foran Justisdepartementet, og justisminister Knut Storberget har nedsatt en granskningskommisjon etter mønster av Liland-kommisjonen.

Tore Sandberg forteller:
Mitt første møte med Fritz Moen var en ren lydopplevelse. Som reporter i Dagsrevyen sto jeg en oktoberdag i 1977 i en korridor på politikammeret i Trondheim. Uvanlige lyder kom ut gjennom en åpen dør. En lettere beklemt polititjenestemann lukket skyndsomt døra inn til avhørsrommet. Ingen av oss ante at jeg var vitne til innledningen av dramatiske hendelser som etter hvert skulle lede til justismord. Jutsismord som jeg ikke kjenner noe sidestykke til i den vestlige verden i fredstid.
Kort tid i forveien var Fritz Moen blitt pågrepet av politiet etter at den 20 år gamle skoleeleven Torunn Finstad fra Kongsberg var funnet drept – liggende delvis ut i Nidelva. Befolkningen i Trondheim var i sjokk. For annen gang på bare 13 måneder opplevde byen et grusomt seksualdrap. I september 1976 hadde Sigrid Heggheim fra Jølster i Sogn og Fjordane lidd samme skjebne. Også hun en 20 år gammel skoleelev som nettopp hadde kommet til byen. Etter drap nummer to reiste det seg nærmest et folkekrav om at gjerningsmannen måtte pågripes.

Det skulle bli Fritz Moen som fikk unngjelde. Gjennom mine egne Dagsrevy-reportasjer var jeg med å tegne bildet av gjerningsmannen. Jeg har derfor et betydelig medansvar for det inntrykk befolkningen fikk av de dramatiske hendelsene og mannen som ble pekt ut.

Vi var likevel mange som tvilte sterkt på at Fritz Moen kunne ha begått disse forferdelige forbrytelsene. Det var så mye som ikke stemte. Vi visste det. Politiet visste det. Det samme gjorde påtalemyndigheten og domstolene. Likevel skjedde det. Likevel ble Fritz Moen dømt for drap. Ikke en gang – men to. Politiet visste jo at Fritz i hvert fall ikke kunne ha drept Sigrid Heggheim. Han var ikke i Trondheim den natten Sigrid gikk hjemover fra Studentersamfundet. Han overnattet på kjent adresse i Selbu. I alt 18 vitner hadde bekreftet at han hadde forlatt byen mange timer før Sigrid dro på lørdagsfesten i Trondheim-studentenes hus ved Nidelva, rett overfor den mektige Nidarosdomen. Dessuten talte biologiske spor på åstedet med styrke for at Fritz Moen ikke kunne være gjerningsmannen. Fritz hadde rett og slett alibi og en annen person hadde lagt igjen sine spor på stedet.

Likevel måtte han sitte 18 ½ år i fengsel for de to drapene. Gjennom 30 år var han stigmatisert som den verste seksualforbryter.
Da jeg vel 20 år etter drapene fikk tilgang til straffesaksdokumentene, skulle det bli sjokkerende lesning. For meg er det helt umulig å ta inn over meg at ikke en eneste myndighetsperson gjennom alle disse 30 årene skulle ha forstått at det var feil å tiltale og dømme Fritz Moen.

Gjenopptakelsesprosessen begynte høsten 1998 – et par år etter at Fritz slapp fri fra soningen på Ila. Også denne prosessen skulle bli en beinhard kamp. En kamp som varte helt til Fritz døde 2. påskedag 2005 – og så ytterligere nesten 1 ½ år. Mens han ennå var i live fikk han den 7. oktober 2004 oppleve å bli frifunnet for Sigrid-drapet. Men ettersom Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke tillot Torunn-saken gjenopptatt, gikk Fritz juridisk sett i graven som drapsmann.

For meg er også det et av de mørkeste kapitler i norsk rettshistorie.
Men noen personer har betydd mye for Fritz Moen gjennom hans vanskelige livsskjebne. Jeg har møtt flere av dem. De har beskrevet en mann som har møtt ufattelig motgang – men også en varm og omsorgsfull person. Jeg betrakter flere av disse personene som helter. Personer som skrek opp om hvilken urett Fritz Moen var blitt utsatt for. Dessverre talte de før døve ører.